Det er få ting som skaper mer debatt i helsesfæren enn kosthold og ernæring. Keto, veganer, lavkarbo, low-fat, kjøtteter – med så mange alternativer kan det være vanskelig for folk å vite hva som er den mest optimale måten å spise på. Det virker som det finnes personer der ute som har hatt suksess med alle de nevnte retningene.

Forskjellige grupperinger rundt kosthold har en tendens til å bli kulter hvor medlemmer av de forskjellige gruppene på død og liv skal forsvare sin måte som den beste. Ytterst få er villig til å se på, og hvertfall ikke akseptere bevis som strider mot deres eksisterende oppfatning. Men hva om det ikke finnes en optimal måte å spise på som passer for alle mennesker? I tidligere artikler har vi snakket om hvor viktig omgivelsene våre er for helse og prestasjon. Dette gjør seg også gjeldende i kostholdsverden.  I denne artikkelen skal vi heve diskusjonen til et høyere nivå. Et nivå som kanskje forklarer hvorfor noen kan spise mye karbohydrater uten problemer, mens andre legger på seg og får metabolske utfordringer bare de slikker på en tørket drue en gang i halvåret. Vi skal se hvordan solen eller lyset rundt oss styrer hva vi bør spise for optimal helse og prestasjon.

På lik linje som at det er store forskjeller på hva folk spiser i dag har også dette vært realiteten historisk sett. Det er nærmest umulig å finne urmennesker fra forskjellige deler av verden som spiser helt identisk. Eskimoene i nord hadde et kosthold basert på dyrefett og proteiner, mens folkeslag som levde nærmere ekvator spiste mer rotgrønnsaker, bær ol. i tillegg til dyreprodukter. Det eneste som virker nærmest sikkert er at vi aldri har hatt en urbefolkning som er 100% plantebaserte.

Allikevel er det slik at alle grupper urmennesker unngår de kroniske sykdommene vi ser i det moderne samfunnet. Helt til de eksponeres for moderne måter å leve på. Det kan derfor argumenteres for at to vidt forskjellige kosthold begge er optimale for å unngå denne type sykdommer samt er optimale for moderne mennesker å følge.

Her er problemet med denne måten å tenke på; det tas ikke høyde for andre faktorer enn mat. Faktorer som kanskje er mye viktigere enn selve maten når det kommer til stykket. Det er et par ting som går igjen i kostholdet til alle disse gruppene med urmennesker. For det første spiser de ikke prosessert ferdigmat som alt for store deler av det vestlige kostholdet består av. Med det menes mat bestående av ingredienser som er vanskelig å uttale, fabrikkoljer og sukker i en av sine mange former. Det andre er at de spiser i henhold til årstider og de omgivelsene de bor i. Det importeres ikke mat fra andre deler av verden. Enten kan det jaktes, fiskes eller sankes i lokale omgivelser – eller så spises det ikke. Kanskje dette kan gi oss et hint om hva som er viktig for moderne mennesker som vil unngå å bli en del av den stadig økende statistikken av personer med kroniske sykdomsproblemer?

Mat er mer enn energi. Mat er også informasjon. Når vi spiser dekodes beskjedene som er programmert i maten vår av naturen og da spesielt solen. Dette gir våre celler og mitokondrier en status på hvilken årsdel det er og hvordan omgivelsene våre fremstår. Det er slik man kan forsvare uttalser som “lys er viktigere enn mat for helse”. Nettopp fordi hele nettverket av mat på kloden styres til syvende og sist av solen og den fotosyntetiske prosessen. Planter er direkte avhengig og koblet til sollys, mens dyrene som spiser disse plantene har en indirekte kobling. Ved å spise planter eller dyr vil denne beskjeden videreformidles til våre celler og mitokondrier. Skulle denne informasjonen stemme overens med andre innkommende data vi har fra andre sanseorganer som temperatur, dagslengde, magnetiske signaler fra jorden – er alt vel og systemet fungerer som designet. Ved å kun spise mat som vokser eller lever naturlig i de omgivelsene vi selv lever i vil vi oppnå en balanse med naturen som vi er ment til å ha.

Vi mennesker er den eneste dyrearten som er i stand til å bryte naturens lover. Dette har gitt oss den moderne verden. Så kan det diskuteres hvorvidt fordelene faktisk er flere enn nedsidene.
Det å fly inn en banan fra et land som ligger omtrent på ekvator og spise denne 31. desember i Norge er det perfekte eksempelet på hvordan naturens regler blir brutt.
Mørkere tider og kaldere vær forteller mitokondriene våre at det er vinter og at vi primært skal bruke vårt eget kroppsfett som energikilde sammen med forskjellige dyre- og fiskearter som kan jaktes/fiskes.
Vi hører til å være på vårt slankeste på vinterstid. Ved å spise overnevnte banan i januar fordi vi har blitt fortalt at 5 om dagen er viktig vil dette skape en uoverenstemmelse mellom omgivelsene og informasjonen vi mottar. Øynene våre sier at det er vinterstid fordi solen går ned kl 4 – men bananen vi spiser sier at det er sensommer med sterkt sollys som skal hjelpe oss å håndtere karbohydrater mer effektivt. En slik uoverenstemmelse fører til flere påfølgende konsekvenser hvor våre mitokondrier ikke fungerer som de skal og over tid vil dette føre til det vi kaller helseutfordringer.

Dette er grunnen til at personer som lever nær ekvator kan spise et høyt inntak av karbohydrater mesteparten av året. Det sterke sollyset med mye UV stråler og karbohydrat inntak går hånd i hånd. Disse menneskene mottar de riktige signalene fra omgivelsene og maten de spiser så fremt de spiser i naturlige omgivelser. Sterkt sollys gjør også at kroppen håndterer karbohydrater helt annerledes. Blodsukkeret ditt vil for eksempel være annerledes basert på om du spiser ute i sollys eller inne under blått lys – ved å spise akkurat den samme maten! Den samme variasjonen gjør seg gjeldende på døgnbasis. Et måltid spist til frokost vil ikke ha samme biokjemiske effekt om det spises på kvelden etter at solen har gått ned.

Hva betyr dette for oss som bor her oppe i det kalde nord? I land som Norge bør mesteparten av kaloriene våre komme fra dyreprodukter eller fisk mesteparten av året. På sensommer og høst kan grønnsaker, frukt og bær som vokser i lokale omgivelser uten bruk av moderne kjemikalier – inntas uten større konsekvenser. For de fleste innebærer dette en prat med en lokal bonde for å finne ut hva som faktisk vokser rundt oss. Selv om det ligger i frukt og grønt avdelingen på Helgø betyr ikke det at det er riktig å spise det. Sensommer og høst betyr en synkende lysstyrke fra solen samtidig som vi øker inntaket av karbohydrater som har vokst seg modne og ferdige i løpet av sommeren. Denne kombinasjonen vil føre til vektøkning i form av fett som er ment til å hjelpe oss overleve vinteren.

Ved å følge den naturlige syklusen rundt oss vil vi være i ketose store deler av året i Norge. Et høyt inntak av fett og proteiner fra gode kilder med andre ord. Kun en kort periode på høsten lar oss kombinere et høyt inntak av fett med et høyt inntak av karbohydrater. Denne kombinasjonen er noe store deler av befolkningen spiser året rundt. Legg til at fettkildene er oksiderte fabrikkoljer og karbohydratene ofte er raffinert sukker – og fedme problematikken blir ganske selvforklarende.

Kosthold er viktig, ingen tvil om det. Men som vi har sett i denne artikkelen er omgivelsene våre og da spesielt sollys enda viktigere da dettte styrer hvordan vi håndterer forskjellige næringskilder. Grunnregelen er enkel, spis det som er lever eller vokser naturlig i de samme omgivelsene du lever i – spis helst når det fortsatt er lyst ute da mennesker er dyr ment til å være aktive på dagtid. Mat er den ene måten våre mitokondrier og kroppen vår forholder seg til og opererer i sine omgivelser. Det finnes andre måter og disse kommer vi tilbake til i fremtidige artikler.